Vi reiser til Dambulla

Tirsdag 12. februar.  Dagen startet (som alltid) med varmt vær, kaffe på takterrassen og frokost som Jayanthie hadde ordnet i stand. Denne dagen var starten på Anne og Pauls ferie, og vi skulle på "langtur". Målt langs landeveien er ikke avstanden til Dambulla avskrekkende - bare 14 - 15 mil, men den utrolige trafikken, middels veistandard og stor varme gjør at turen krever både tid og krefter.

Trafikken er et kapittel for seg selv.
Bilkjøring på Sri Lanka er helt klart ikke for pyser. Som nevnt er det venstrekjøring - en levning etter da engelskmennene styrte øya. Veimerking finnes nesten ikke, alle skilt langs veien blir fullstendig oversett, og trafikklys er kun veiledende. Dessuten praktiseres noe som ligner alles ansvar for å få plass. Her i Norge er det jo slik at henter du igjen en bil er det ditt problem å komme forbi hvis du gjerne vil. På Sri Lanka er det bare å tute en eller flere ganger og så begynne forbikjøringen. Om det er rett før eller midt i en uoversiktlig sving, og om det endog kommer motgående trafikk i svingen er det ikke noe problem. Alle viker litt til siden, og som ved et mirakel er det plutselig plass til alle. Paul - som hadde skaffet seg lankesisk førerkort kalte dette for "dynamisk tildelig av plass". En konsekvens av denne bilkjøringen er at det er helt uten betydning om det er ett felt den ene retningen og to den andre. Plutselig passer det bedre at det er omvendt, og rett etterpå passer det kanskje best at det er 3 felter i samme retning.

Etter at vi hadde kjørt en stund og sett rismarker, landsbyer og kaotisk trafikk, gjorde vi en liten stopp ved et bakeri langs veien. Lokalet var utrolig fint i forhold til det vi hadde sett ellers, og massevis av forskjellige bakervarer lå utstilt i fine glassdisker. De satser kanskje mest på turister....?  Vi kjøpte både drikke og mat som smakte sterkt, men godt. Prisene var det heller ikke noe å si på. Innbakt kylling kostet Rs 16  (kr 1.60), og innbakt fisk Rs 13 (kr 1.30).

Huletempel m.m.
Etter enda noen timers kjøring (vi brukte 4.5 timer på hele reisen) stoppet vi på et vertshus langs veien. Ved et bord på terassen inntok vi omelett til lunch. Ved et bord inne i vertshuset kunne noen av oss observere den "Lankesiske" måten å spise på: mens den venstre hånd ligger i fanget (den er skitten) spiser man ris og tilbehør med fingrene på høyre hånd - rett fra tallerkenen. 

Rett i nærheten av vertshuset - bare et par minutters kjøring - var det en enorm Buddah- statue. Det viste seg at dette var stedet der de kjente huletemplene fantes. Vi måtte sette på oss langbukser, og damene måtte ha klær som dekket skuldrene før vi kunne bevege oss inn på tempelområdet. Inne i fjellhuler var det en rekke gamle malerier og buddah-figurer i alle størrelser. Utsikten var fantastisk, og gjennom disen kunne vi se konturene av det kjente Singiya som vi skulle besøke neste dag. Det viste seg at den digre Buddah-statuen var relativt ny - laget på 1990-tallet.

Hotellet
Etter besøket i huletemplene satte vi kursen mot hotellet - Kandalama. Jaggath tok av fra hovedveien og kjørte langs en smal, støvete og hullete vei en lang stund. Noen av oss tenkte vel kanskje at dette var en slags snarvei for å komme til hotellet, men det viste seg etterhert at det var den egentlige veien til ett av de mest kjente hotellene på Sri Lanka. I Norge ville vi kanskje akseptert tilsvarende veistandard de siste metrene til hytta....  Hotellet er veldig spesielt, og har fått priser både på grunn av arkitektur og miljømessige forhold. 

 Hele hotellbygningen ligger i en liten fjellside eller skråning, og går "i ett" med terrenget. Den er nesten helt dekket av slyngplanter, og man kan nesten ikke se den store bygningen på litt avstand. Resepsjonen er helt åpen - bare en resepsjonsdisk under noe som kan ligne på en fjellknaus. Inne i ganger og fellesrom står det fortsatt igjen store steinblokker som fkatisk virker svært så dekorative. Hotellbygningen består av 1 - 4 etasjer, og strekker seg over en lengde på 1 km! Bygningen er faktisk laget slik at regnvannet kan følge sin naturlige vei langs fjellet - under eller innenfor hotellet.

Vårt møte med resepsjonen var uvant og interessant. Vi ble fulgt forbi resepsjonen til et område i nærheten av et svømmebaseng. Der fikk vi først kalde, våte kluter å tørke oss med, og så litt å drikke mens vi ventet. 

Anne og Paul måtte argumentere litt for at vi alle skulle få "resident price", men det gikk bra til slutt. Vi oppdaget at det mange steder - særlig på hoteller - var 2 eller 3 ulike priser. Billigst var det for de som var innfødte eller lokale. Noe dyrere var det for de som hadde oppholdstillatelse (resident visum), og dyrest var det for turistene. "Resident price" kunne ofte være halvparten eller mindre i forhold til "tourist price". Vi fikk fine dobbeltrom, inklusive frokost og middag for kr 680 pr. døgn for to personer.  Slett ikke dårlig!

De fleste av oss var temmelig slitne etter den lange turen. Etter et lite "vorspiel" der vi delte en av de medbragte vinflaskene inntok vi middagen i hotellets spisesal. Unge, vesentlig mannlige, servitører svinset rundt i sine lange saronger (skjørt) - barbent. Maten var god, med store muligheter til å prøve nye smaker. For noen av oss var dette turens første møte med en lokal spesialitet - kurd. Dette er en slags syrnet melk. Den kan minne om rømmekolle, og den er laget av bøffelmelk!

Mer info om Kandalama hotell

  Start feriebeskr.

 


 Copyright:  Aud & Olaf Berli            Innhold kan bare gjengis etter tillatelse